I en skog utenfor Halden, rett ved svenskegrensa, oppdaget Ole-Martin Nilsson en forlatt OB-buss. Bussen bar preg av å ha stått der lenge - hjulene var delvis sunket i jorda, og dørene sto på vidt gap, men taket var fremdeles intakt (se bildekarusell lengst ned i saken).
Ved nærmere øyensyn, kunne man se at det opprinnelig hadde vært en NRK-buss. Og mellom alt av kabling og patchpaneler, var det én ting som stakk seg spesielt ut: En Soundcraft 6000 miksepult. Som tekniker i NRK i 13 år, fra 1995 til 2008, var det en mikser som Ole-Martin Nilsson hadde god kjennskap til. Samtidig dukket spørsmålet opp: Hva gjør en slik buss midt i Østfold-skogene? Og er det mulig å få liv i denne mikseren igjen?
Til det første spørsmålet først: Etter litt research i NRK-systemet, fant Nilsson ut at bussen ble solgt til miljøorganisasjonen Grønne Norden i 1995. Tanken var å donere den til noen i Romania. Grønne Norden gikk imidlertid oppløsning innen de kom så langt, hvilket gjorde at bussen ble parkert. Her stopper også alle sikre kilder, men det er nærliggende å tro at grunneier (eller tidligere grunneier) av skogen der bussen ble oppdaget, også hadde en rolle i Grønne Norden på den tiden.
Ole-Martin Nilssen klarte imidlertid ikke å slå seg til ro med svaret på bare det ene spørsmålet. Ville det gått an å få liv i mikseren igjen? Etter å ha konkludert for seg selv med at det er lov å stjele analoge miksere som har stått mer eller mindre utendørs og forlatt i 25 år, dro Nilsson tilbake til bussen, og fullførte eksproprieringen.
Da han kom hjem, ryddet han god plass i kjellerstua, og plasserte mikseren midt i rommet. Rent mekanisk, virket prosjektet forholdsvis lovende: Fadere, potmetre og fjærer virket i god stand. Nå var det tid for demontering. Her dukket imidlertid den første utfordringen opp: Rust. Alle skruer som sikret faderstriper og holdt chassiskontakter på plass, bar preg av 25 år med regn, snø, vind og temperaturforandringer. Etter å møysommelig ha fjernet det som skulle til, var det av første stripe. Og til Nilssons store glede, var printkortene i forbausende god stand. På disse fant man også et årstall: 1988 (på den tiden hadde LydRommet allerede vært distributør av Soundcraft i 10 år, så vi kan med trygghet slå fast at vi er en bitteliten del av denne historien.)
Da alle stripene var demontert, var det tid for rensing. Trykkluft, elektrospray og isopropanol. Bad i 35% eddik. Knotter i såpevann. Tørking i stekeovn. Tannbørste på printkort. Smøring av fadere. Målinger. Joda, det var liv i ting. Snekring av nye sidepaneler. Vannslipepapir og vinyl-lakk på armlenet. Bleking av scribble strip. Kjøp av 1000 nye skruer, og noen nye pot’er. Re-montering, 10 uker senere senere.
Mikseren ble funnet uten strømforsyning, så her måtte Nilsson nok en gang ty til sine kontakter i NRK. Tilkobling. Power on. Lys. Alt vel så langt. Lyd var det imidlertid verre med. Signal ga utslag på metere, men det kom ikke noe lyd ut. Da kom Nilsson på et av de velkjente triksene fra de analoge gamledager: Hodetelefonutgangen. På enkelte modeller kunne denne mute monitorutgangen. Et par-og-tjue TRS-jukk senere, var problemet løst. Det var lyd!
Nilsson gikk gjennom hver funksjon i hver stripe, på hver inn- og utgang. En ganske møysommelig jobb det også, men møysommeligheten hadde jo ligget i hardtrening den siste tiden. Til alt overmål, var det bare én inngang og én utgang som fusket. Og nesten enda mer utrolig: Det var ingen skurring eller spraking i hverken switcher eller fadere. Man kunne faktisk si at det var en analogmikser langt over gjennomsnittet, hva 33 år gamle miksere gjelder.
Så hva er denne miksepultens fremtid? Vel, som så mange andre i samme livssituasjon, så er det litt trangt om plassen i Nilssons residens. Selv om han gjerne vil beholde den som et møbel, er den nå lagt ut for salg på til den nette sum av kr 10.000. Om det er en null for mye eller to for lite er umulig å si.
Noen ganger er veien målet. Og historien i seg selv er ubetalelig.